Logg inn:

Hva skal jeg gjøre med mitt sutrete barn?
Petra Krantz Lindgren, Torsdag 6. september 2014.

Spørsmålet dukket opp på facebook-siden min: En mor, vi kan kalle henne Sandra, beskrev hvordan hun hadde tatt med barna på badestranden – slik sønnen hadde kommet med ønske om under dagens frokost. Men etter 10 minutter på stranden gav han tydelig uttrykk for at han allerede var lei. "Det er ikke noe morsomt her! Vannet er kaldt og det er ingen her jeg kan bygge sandslott sammen med. Jeg trodde det skulle være noen her å bygge med, men det er det ikke! Jeg vil hjem!"

Moren skrev videre: "Jeg er så inderlig lei barnas sutring. Drar vi på stranden, så er det ikke morsomt. Selv om de bad om det. Om vi blir hjemme, så er det kjempekjedelig. Om vi reiser bort, så er det slitsomt. Det spiller liksom ingen rolle hva jeg tilbyr, det blir alltid sutring og klaging. Hva skal jeg gjøre?"

Siden jeg har en mistanke om at denne moren ikke er alene om sine opplevelser og spørsmål, nå i sommerferietiden, så gjengir jeg mitt svar til henne – i håp om at det kan være til hjelp for flere.

Svar:
Men alvorlig talt, Sandra, hva trodde du egentlig!? Du ville så gjerne ha barn, og nå når du har fått barn så klager du på det! Slutt med den sutringen!

Nei, selvsagt mener jeg ikke det. Men jeg er nysgjerrig på din instinktive reaksjon når du leste det. Hva vekte det i deg? Jeg tipper at du ble sint? Eller overrasket? Du sendte jo spørsmålet fordi du ønsket å få forståelse og kanskje litt støtte?

Sannsynligvis kjenner sønnen din på noe av det samme når han ikke vil mere og når det ikke ble slik han hadde tenkt. Han ønsker forståelse og støtte. Kanskje ville han sette pris på å få høre:

– Men vennen min! Så leit at det ikke ble slik du hadde tenkt deg. Jeg skjønner at du er skuffet. Vil du sitte her sammen med meg litt, eller vil du finne på noe annet til vi er klare for å dra hjem?

På den måten viser du at du forstår og respekterer følelsene hans, men at du bestemmer når dere skal dra hjem, siden du også vil ta hensyn til det andre barnet og til dine egne behov og ønsker.

Min erfaring er at barns "sutring" vanligvis avtar når de opplever at de får forståelse og respekt for sin opplevelse av situasjonen (noe som ikke innebærer at du som voksen er enig i det barnet sier). Jeg har også lagt merke til at barns sutring og klaging nesten alltid øker i omfang og volum når voksne svarer negativt, kritiserer eller stiller spørsmål ved det barnet uttrykker. Det kan for eksempel lyde slik:

– Vi har bare vært her i 10 minutter, du kan umulig vite allerede nå at det er kjedelig her.

– Det var for din skyld at vi dro hit, så det er faktisk ikke greit at du syter og klager!

– Det blir ikke morsommere enn hva man selv gjør det til!

Mange barn tolker denne formen for kommentarer som at foreldrene ikke forstår dem. Og hva gjør man når noen ikke forstår? Jo, man prøver å forklare mer og bedre, ikke sant? I barnets verden betyr det å klage og syte mer. Barnet gjentar det som allerede er sagt, men legger til en ekstra sutrevibrato i stemmen og øker volumet noen decibel. Summa sumarum: Det er svært vanskelig å forandre ditt barns innstilling til en aktivitet. Det du kan forandre er din egen reaksjon på barnets innstilling. Noe som i sin tur påvirker den videre utviklingen av situasjonen.

Kanskje vil du også fortelle barnet hvordan hans eller hennes reaksjoner påvirker deg? At det ikke er særlig hyggelig å prøve å imøtekomme barnets eget ønske, for så i neste øyeblikk å bli møtt med bare negativitet. Det er naturligvis ditt eget valg om du vil snakke med barnet om det. Men mitt tips er at det kan være lurt å unngå å gjøre det i den aktuelle situasjonen – siden det mest sannsynlig bare vil føre til en enda dårligere stemning – men heller gjøre det senere, for eksempel i forbindelse med legging samme kveld, når dere igjen er gode venner og stemningen er god. Da er sjansen mye større for at barnet vil lytte til hvordan det er for deg, og da har dere forholdsvis gode sjanser for å prate om hvordan dere sammen kan forhindre at det blir slik neste gang.

 

DIN KOMMENTAR
 
 
 
Petra Krantz Lindgren
Epost: petrakrantzlindgren@telia.com
Jeg er atferdsviter og jobber med voksne som vil utvikle sine relasjoner med barn – voksne som lenger etter gjensidig respekt og samarbeide. Jeg tilbyr kurs og inspirasjonsforelesninger. Jeg har også skrevet boken «Barns sunne selvfølelse – voksnes ansvar» som utkom i 2014 på forlaget Pedagogisk Forum. Jeg har grunnutdanning i psykologi, samtaler og kommunikasjon. Jeg har også skrevet en doktoravhandling i statsvitenskap med innretting mot politisk psykologi, der jeg fordypet meg i hvordan våre tanker og følelser henger sammen (eller ikke henger sammen) med handlingsvalgene vi tar i ulike situasjoner.
Om bloggen:
Gjennom denne bloggen vil jeg inspirere og støtte foreldre og barnehageansatte i å skape gode og meningsfulle relasjoner med barn, basert på respekt, interesse, ærlighet, tillit og begeistring
Antall visninger:
375503
Følg bloggen: