Logg inn:

Gråt ikke, elskede barn!
Petra Krantz Lindgren, Onsdag 18. mars 2014.

Det skjærer oss i hjertet når barna våre er lei seg. ”Elskede, fantastiske barn! Dere fortjener alle verdens glede og lykke. Jag bort all smerte og sorg, uro og redsel!”

At vi foreldre tenker slik, tror jeg er helt naturlig. Vi elsker jo barna våre! Men når vi griper inn for å forsøke å rette på virkeligheten slik at den blir slik vi ønsker for barna våre – fri fra sorg og smerte, uro og redsel – da tror jeg at vi gjør dem en bjørnetjeneste. Jeg tror at barn (og voksne for den saks skyld) har godt av å oppleve alle typer følelser.

Mer enn noen annen er det datteren min som har gjort meg bevisst på at alle følelser er viktige og verdifulle. Det jeg nå skal fortelle er både smertefullt og sårt for meg. Jeg tror og håper at fortellingen min kan bidra til aha-opplevelser, håp og inspirasjon til deg som leser den.

Datteren min var fire år da hun begynte i barnehage. Fram til da hadde hun vært hjemme med meg. Den første måneden var alt nytt og spennende. Jenta mi gikk i barnehagen med glede og forventning, vinket ubekymret ha det det til meg og løp så inn til de andre barna.

Etter en måned inntraff det foreldre gjerne kaller ”tilbakeslaget”. Nyhetens interesse var der ikke lenger, og barnehagen hadde mistet sin tiltrekningskraft. Datteren min var lei seg når jeg gikk fra henne. Først gråt hun stille, men i takt med at jeg nærmet meg utgangsdøra, ble gråten stadig mer fortvilt. Hun løp etter meg og klamret seg fast til beina mine. Slik var det hver morgen. Hver eneste morgen, i litt over et år!

Og hver morgen, uten unntak, i over et år, gjorde de utrolig velmenende barnehageansatte sitt aller beste for å muntre opp datteren min og få henne på andre tanker:

- Kom så går vi og ser om Amanda har kommet!
- Du kan få hjelpe meg å gjøre i stand frokosten!
- Så fine fletter du har i dag!


   Og hver morgen, uten unntak, i litt over et år, anstrengte jeg meg for å sette ord på de følelsene som jeg antok at lå bak den fortvilte gråten. Jag hadde jo gått på kurs og visste hvordan jeg skulle bekrefte barns følelser.

- Du er lei deg, skatten?
- Er det vanskelig for deg i dag?
- Du savner meg når vi ikke er sammen, er det det?

Problemet, slik jeg har skjønt det i etterkant, var at verken jeg eller de velmenende barnehageansatte respekterte min datters følelser. Vi ønsket så inderlig at hun skulle slutte å være lei seg og med glede, iver og entusiasme løpe inn til de andre barna. Innerst inne ønsket jeg til og med at hun skulle få stjerner i øynene bare jeg nevnte barnehagen, slik jeg hadde hørt at andre barn gjorde.
Så en morgen fikk jeg en innskytelse og spurte datteren min:

- Er det sånn at du vil være lei deg når jeg går fra deg om morgenen?
- Ja, jeg savner deg jo, mamma.
- Skulle du ønske att du ikke savnet meg?
- Nei, jeg vil savne deg når vi ikke er sammen.


Og så tilføyde hun:
 - Problemet er jo bare at jeg ikke får lov å være lei meg i fred i barnehagen!

   Svaret hennes gjorde noe med meg. Plutselig var det slett ikke viktig for meg at hun var glad når jeg gikk fra henne om morgenen. Jeg ville at hun skulle få ha sorgen sin! Jeg var jo også litt lei meg når vi skiltes.

Sammen med de ansatte snakket vi om hvordan hun ville ha det når hun var lei seg i barnehagen. Hun fortalte at hun ville sitte i en bestemt stol, i et bestemt rom der hun fikk være alene. Hun ville ha tilgang til tegnesaker slik at hun kunne tegne litt samtidig som hun var lei seg. Hun fikk det akkurat som hun ville.
Et par dager senere forlot jeg, for første gang på litt over et år, ikke en hysterisk gråtende femåring i garderoben, men et rolig og behersket sørgende barn. Etter ennå noen dager fikk jeg bare et raskt kyss på kinnet før hun løp inn til de andre barna med et smil om munnen.

Den ettermiddagen da vi gikk hjem, sa hun helt spontant:

- I dag var jag ikke lei meg da du gikk fra meg, mamma. Jag har kommet på at jeg kan savne deg og være glad samtidig.

Jag tenker at når hun omsider, etter over et år, fikk respekt for savnet og sorgen sin, da kunne hun også komme i kontakt med alle de andre følelsene sine. Men så lenge både jeg og de ansatte ikke lot henne være i fred med den triste følelsen sin, kunne hun heller ikke bli ferdig med den.

Denne historien ga meg en svært viktig lærdom. Jeg skjønte nå for alvor at det ikke finnes følelser som er ”riktige” og følelser som er ”feil”. Alle følelser er like viktige og fortjener like mye respekt. Det er først når vi gir barna rom til å oppleve hele følelsesregistret at de også kan kjenne ekte glede.

KOMMENTARER
En klok, liten jente. ❤️ (... og mamma!) 😊
18.03.15
Kloke ord fra barnemunn. Sterk lesning
20.04.15

Flott. Viktig å bli sett og hørt.
20.03.15

Flott skrevet. Hva tenke man når barna gråter når de blir henta?
19.03.15

hur hittar jag till dem svenska versionen?
19.03.15

Frida:
Googla "Älskade barn, gråt inte!"

19.03.15

Tusen takk for kloke ord. Dette vil jeg gjerne vise i bhg. Kanskje da kan både min øyesten og jeg øegitimere følelsene våre, nemlig å savne og sørge litt (etter 1,5 år)
18.03.15


Delta i diskusjonen
Petra Krantz Lindgren
Epost: petrakrantzlindgren@telia.com
Jeg er atferdsviter og jobber med voksne som vil utvikle sine relasjoner med barn – voksne som lenger etter gjensidig respekt og samarbeide. Jeg tilbyr kurs og inspirasjonsforelesninger. Jeg har også skrevet boken «Barns sunne selvfølelse – voksnes ansvar» som utkom i 2014 på forlaget Pedagogisk Forum. Jeg har grunnutdanning i psykologi, samtaler og kommunikasjon. Jeg har også skrevet en doktoravhandling i statsvitenskap med innretting mot politisk psykologi, der jeg fordypet meg i hvordan våre tanker og følelser henger sammen (eller ikke henger sammen) med handlingsvalgene vi tar i ulike situasjoner.
Om bloggen:
Gjennom denne bloggen vil jeg inspirere og støtte foreldre og barnehageansatte i å skape gode og meningsfulle relasjoner med barn, basert på respekt, interesse, ærlighet, tillit og begeistring
Antall visninger:
382025
Følg bloggen: